Vi mennesker er enkle. Og av og til er det de enkle ting som får oss til å klikke fullstendig. Som for eksempel når ingen tar telefonen når journalister ringer for å få informasjon om krise fra myndighetene, som mange av oss kommunikasjonsfolk jobber i. Journalister som ikke får svar når det er fare på ferde, blir irriterte. Av forståelige grunner. Det betyr også at det er de enkle ting som får risiko- og krisehåndteringen til å fungere. Som for eksempel å ta telefonen når den ringer, og gi åpne og tilgjengelige svar, selv om vi ikke vet alt.
Gode råd
Denne uka var jeg i Bodø for å snakke om risikokommunikasjon på et kurs i regi av legeforeningen i Nordland. Risikokommunikasjon var overhodet ikke noe nytt for denne forsamlingen. Flere var kommuneoverleger eller fylkesleger, og hadde kommunisert om smittevernutbrudd og andre risikoer tidligere.
Jeg dro igjennom teori både fra Paul Slovic, Peter Sandman og Lundgren og McMakin, som jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen. Paul Slovic, som fremhever betydningen av de erfaringsbaserte inntrykkene vi mennesker bruker når vi vurderer risiko. Peter Sandman, som trekker frem typiske faktorer som får befolkningen til å «rage» hvis du ikke håndterer kommunikasjonen på en god måte. Og Lundgren og McMakin, som har samlet en stor mengde litteratur i sine prinsipper for risikokommunikasjon.
Og jeg trakk frem gode råd for god risikokommunikasjon, som å være:
- åpen
- rask
- tilgjengelig
- troverdig
- aktiv
- god til å samarbeide med andre
Indre motsetninger
Dette ser jo lett ut, men slike råd rommer mange indre motsetninger. Det er bra å være åpen, men det er jo mye du ikke kan være åpen om, for eksempel sensitive personopplysninger? Det er bra å være rask, men hvis man samtidig skal samarbeide og koordinere med andre kan det være vanskelig å få til. Det er bra å være tilgjengelig, men i en krise- eller risikosituasjon må man jo være tilgjengelige overfor veldig mange på en gang, og slik blir man fort utilgjengelig. Hvem skal man være tilgjengelig for?
Min meningen er at befolkningen og media er en viktig part å være tilgjengelig for. Dersom du ikke er det, kan situasjonen fort bli til noe den ikke hadde trengt å være. En av deltakerne på kurset nevnte et utbrudd av smittsom sykdom i en barnehage som eksempel. Ved å være tilgjengelig for barnehagen og foreldrene, klarte personen å håndtere situasjonen godt, og sørget for at folk både gjorde og tenkte riktige og gode ting, uten at det ble krisestemning og informasjonsvakuum.
Tilgjengelighet er med andre ord en fin ting som sjelden slår feil, når du må kommunisere og risikoer eller kriser. Med andre ord: Ta telefonen når den ringer. Eller sørg for at det er mulig å komme i kontakt med deg eller din organisasjon på måter som fungerer når det stormer som verst.
Hvorfor hører dere ikke hva vi sier? 